Camilla var ny, Camilla var en venn.
Du var så kul, vi digget deg alle sammen.
Du var så glad på skolen, men hvorfor fikk vi ikke bli med deg hjem Camilla?
Jeg og noen venner fulgte etter deg hjem, du merket oss ikke.
Jeg så du nølte med å gå inn, men til slutt forsvant du inn den blå døra som det stod velkommen på.
Vi gikk nærmere, vi hørte skrik og gråt inne fra huset deres.
Vi så en liten gutt, kanskje 2-3 år gammel, han gråt.
Vi så moren din Camilla, hun slo den lille gutten, hardt, lenge.
Hvor var du da Camilla?
Dagen etter kom du som vanlig glad og fornøyd på skolen, som om ingen ting var galt.
Du merket at noe var galt på måten vi så på deg, du brydde deg ikke, men fortsatte og tulle med Christoffer i klassen.
Christoffer likte deg virkelig Camilla, vi så det, han smilte når du kom inn i klasserommet, lo når du fortalte dårlige vitser, jeg likte Christoffer.
Vi fulgte etter deg hjem denne dagen også, du merket oss ikke.
Når du svingte inn porten til huset ditt kom den lille gutten fra dagen før og kastet seg i armene dine, dere var så nydelige der dere satt og koste hverandre.
Dere gikk inn, vi gikk og tittet i vinduet ditt.
Vi måtte gjemme oss bak en busk i hagen din Camilla fordi en mann kom ut , det var nok faren din Camilla.
Vi så faren din dra fra deg, moren din som kastet vinflasker etter han.
Du gråt, vi så det, moren din slo deg og kalte deg stygge ting.
Vi ble redde for deg Camilla, vi ble urolig for deg, vi ville trøste deg.
Vi fortalte deg alt, om at vi hadde sneket oss etter deg og sett alt.
Du brast ut i gråt da Camilla, vi trøstet deg, holdt deg inntil oss, vugget deg sakte fram og tilbake.
Læreren kom og snakket med deg, han ville bli med deg hjem, du nektet.
Jeg tenkte på deg, hele tiden, jeg spurte om du ville bli med meg hjem og spise middag den dagen, du sa ja og ble glad.
Moren og faren min tok deg godt i mot da du hang fra deg jakken, du ble glad og var vennelig.
Du ville ikke hjem det merket jeg, men det var sengetid for meg.
Jeg fulgte deg hjem, moren din møtte deg ved ytterdøren hun skrek til deg og slo deg med en vinflaske i hodet, du datt om å lå stille på bakken. Jeg ble redd og løp hjem for å hente mamma og pappa.
Alle lurte på hvor Camilla var neste morgen , jeg sa hun var syk, orket ikke å fortelle alt.
Christoffer snakket mye med meg den dagen, jeg glemte Camilla som lå på sykehuset.
Før vi skulle gå hjem ga du meg et kyss, jeg var så glad.
Da jeg kom hjem, måtte jeg reise rett på sykehuset og møte Camilla.
Jeg kjøpte en konfekteske til henne og ga henne en klem når jeg møtte henne.
Camilla var redd, jeg merket det på henne.
Vi fikk ta henne med hjem den dagen, vi ville ha henne hos oss en stund så moren hennes ikke kunne gjøre noe. Mor og far fikk ikke snakket med moren til Camilla i går, hun låste oss ute.
Camilla ba meg bli med henne hjem og hente saker for hun skulle ligge hos oss. Hun snakket om broren sin på vei til henne, hun ville ikke la han være alene. Jeg sa han kunne ligge hos oss, Camilla ble glad og ga meg en klem.
Vi svingte inn porten til huset hennes og alt var stille i huset. Hun åpnet døren og gikk inn, jeg fulgte etter.
Vi hørte ikke moren og broren. Camilla pakket sakene sine, hun skulle bare gå på badet og hente sakene sine da hun så noe hun aldri kom til å glemme.
I det lille blå badekaret fylt med vann lå broren hennes, han rørte seg ikke, han var DØD.
Camilla skrek og gråt. Jeg ringte til foreldrene mine, de kom med sykebil og politi.
Det var sterkt å se Camilla ta farvel med sin bror, hun holdt han tett inntil seg og gråt.
Noen sykepleiere rev henne fra gutten og tok med seg broren. Camilla satt igjen på gulvet, alene, forlatt av det eneste hun elsket.
De fant moren på soverommet hennes, hun hadde hengt seg.
Camilla var lei, hun sørget over broren sin. Camilla fikk bo hos oss, jeg skjønte hun hadde det
vanskelig, men jeg ble lei henne. Hun bare satt der å så i veggen hele tiden.
Vi snakket ikke med Camilla, Camilla snakket ikke med oss.
Etter hvert begynte vi å mobbe stakkars Camilla, snakket om moren hennes, sa stygt om broren hennes og minnet henne stadig på faren og når han forlot dem.
Camilla snakket ikke med meg hjemme heller, bare når mor og far skulle se hvordan det gikk med oss. Jeg truet Camilla og sa at hvis hun ikke oppførte seg riktig fikk hun ikke bo her lenger.
Camilla ble min slave, hun gjorde alt jeg ba henne om.
Snart ble Camilla en slave for alle, hun løp beina av seg hele tiden, stakkars Camilla.
Christoffer kalte henne stygge ting, vi andre å.
Snart hatet alle Camilla som ikke hadde gjort oss noe.
Jeg lekte tøff i dag og slo henne i ansiktet og sparket henne i magen.
Camilla kom ikke hjem i dag, hun gikk ikke bak meg hjem fra skolen som hun alltid brukte. Klokka ble mye og mor å far ble redde.
Jeg ville ikke lete etter henne, men ble med fordi.
Ingen fant Camilla den natten.
Dagen etter skulle jeg og noen venner gå hjem fra skolen. Jeg var litt urolig for Camilla, men sa ikke noe.
Vi gikk forbi huset til Camilla, vi ble enige om å gjøre litt hærverk inne der, ingen bodde jo der.
Vi hadde det artig når vi hoppet i sofaen og spiste opp det siste som var igjen av mat der.
Etter hvert begynte vi å knuse ting der og vi lo, lo hele tiden.
Etter hvert måtte den ene venninna mi på do, hun gikk opp.
Vi hørte et skrik og vi løp alle opp.
Jeg så noe som såret meg, der hang Camilla etter halsen i et tau, død.
Jeg gråt, denne jenta som jeg ble så glad i, denne jenta som hadde det så vanskelig, denne jenta som vi hatet til slutt, var nå død.
Alle i klassen møtte opp, mor og far var der.
Begravelsen var sørgelig, jeg klarte det ikke. Det lå tre hvite nydelige kister dekket med røde roser på kirkegulvet. En til moren, en til den lille gutten og en til min Camilla.
Jeg så ikke faren inne i kirken, men når vi skulle grave dem ned så jeg han stod litt bortenfor oss andre. Han gråt mer en noen andre, når vi skulle senke ned kistene løp han fram og nektet og ta farvel med sine barn.
.JPG)
.JPG)
